Den gang Samemisjonen het Finnemisjonen, hadde misjonen mange institusjoner i Finnmark hvor den gjorde en stor diakonal innsats for befolkningen. En av dem var gamlehjemmet i bygda Lebesby i Indre Laksefjord hvor det bodde mange sjøsamer. De opplevde en kald og brutal avskjed med sin kjære hjembygd høsten 1944.

Av Nils Borge Teigen

Den tyske okkupasjonsmakten var i ferd med å trekke seg tilbake etter nederlag på Murmanskfronten, og de brukte den brente jords taktikk. Befolkningen i Nord-Troms og Finnmark ble tvangsevakuert samtidig som soldatene satte i gang å brenne alt.

2.november kom ordren til Lebesby. Innen to timer måtte de innfinne seg på brygga. For ute i fjorden lå ishavsskuta Fortuna og ventet på dem.

Det hjalp ikke hvor pent søster Hilda Madsen ba for de gamle. Alle måtte om bord. De måtte i hast sage av føttene på sengene og bruke dem som bårer for dem som ikke kunne gå.

Så ble de svakeste gamle bundet fast på dekk. En mengde sildetønner ble kastet over bord for å få plass til bygdas 250 innbyggere.

To gestapoer ville hive de dårligste på sjøen. «De overlever ikke en evakuering likevel», sa de. Men da satte kapteinen foten ned og sa: «Ikke en neste voldshandling om bord her! Ellers får de ta skuta og styre sjøl.» Da turde de ikke. Det har enda ikke lyktes å finne ut hvem denne mannen var, annet enn at han var kortvokst kar fra Ålesund.

BRUSTAD ÅPNET BIBELEN

Så kjørte båten ut fjorden mens de lå fastbundet på dekk og frøs seg gjennom deres siste tur ut fjorden. Vår Herre hadde ordnet med vindstille og mildt vær, og de nådde Hammerfest etter 14 timer. Der overnattet de i katolikkerkirken. En av de evakuerte var Finnmarkssekretær Gunnar Brustad.

Han forteller: «Da vi var i kirken der, så er det noen folk fra Lebesby som spør meg om jeg ikke kan lese et Guds ord før vi går ut på sjøen igjen. Og dette var ikke av de mennesker som gikk i kirke og på møter, men det var de andre. «Jo», sa jeg jeg, «jeg skal gjøre det. Og med en gang jeg åpnet Bibelen og skulle til å lese kom Presthus (øverst-ledende for nazistene, anm.) og tok meg i skuldra; «De må forstå, vi har ikke tid til noen gudstjeneste nå, vi har andre ting som forestår.»

Der var kapteinen på «Fortuna» igjen: «Jo, vi har tid. Det er jeg som fører båten. Bare les Guds ord for oss.» Og det gjorde jeg.» (Fra Glimt fra Laksefjorden nr.2)

ANKOMS TRONDHEIM

Så seilte de videre og kom neste dag til Tromsø. Under innseilingen døde et tremåneders barn av mangel på næring. Så bar det videre med hurtigruteskipet Sigurd Jarl til Trondheim.

Den siste etappen gikk over Trondheimsfjorden med ferja Staværingen og inn på kaia i Stadsbygd. Om avskjeden fra hjembygda hadde vært kald og brutal, var velkomsten her desto varmere. Folk viste stor medlidenhet og visste ikke hva godt de skulle gjøre for de tvangsevakuerte som ankom bygda. Så ble de gamle innlosjert i prestegården. To av dem døde i Trondheim, og en døde med det samme de flyttet inn i prestegården. I løpet av vinteren døde flere p.g.a. påkjenningene. Senere ble de flyttet til Bynesset ved Trondheim og fikk sin hvile i Trøndelags jord.

MINNEMARKERING

Denne hendelsen ble markert både på Lebesby og Stadsbygd. På 80-årsdagen for den dramatiske dagen var vi samlet til historiekveld på Lebesby bygdetun, og en uke etter hadde de et arrangement på Museet Kystens Arv i Stadsbygd.

En av de evakuerte var den sagnomsuste jordmora Rikardine Bøgeberg (1861-1949). Nå falt det seg slik at hennes oldebarn, Jan Roald Bøgeberg, fikk være med på begge arrangementene. På kvelden i Stadsbygd overrakte han en blomsterhilsen fra Lebesby kommune, Lebesby historielag og etterkommerne av de gamle med takk for den varme og omsorgsfulle velkomsten de fikk for 80 år siden.

Anne Grete Myraunet kom med blomsterhilsen og takk fra Samemisjonen. Hun er medlem av kretsstyret i Trøndelag, men kommer fra Finnmark, ja, hennes mor var fra Kifjord i Lebesby. Slik ble det hele knyttet sammen på en fin måte.

Foto: Norges Samemisjon.

[/fusion_text][/fusion_builder_column][/fusion_builder_row][/fusion_builder_container]